fredag 10. september 2010

Når ønske om barn er størst i verden

Nå har vi vært igjennom enda et avbrutt forsøk! Det er forsatt kromosomfeil på eggene våre. Veien videre for oss er veldig usikker nå. Det har vært noen uker nå som jeg helst vil ligge til sengs! Det har vært noen tøffe dager syns jeg. Vi har grått mye og vært skuffet over livet.

Jeg har ikke tålt å se barn nesten. Gråt på legekontoret pga en far holdt på en liten gutt som satt å små sang. Gråt på vei inn til jobb da jeg høret en liten gutt ringe til mamman sin å si han hadde vært hos tannlegen. Ja jeg tåler rett og slett 
lite før tårene kommer.

Jeg var helt uten håp om biologiske barn etter praten med sykehuset for et par uker siden. De sa de kunne lite om det problemet de har med oss, det finnes ikke forskning på det. Det gjorde at vi følete at vi aldri kunne få barn. Men vi har bestemt oss for å søke råd hos en privat klinikk vedr. problemet vårt. Vi håper de kan komme med et råd om et annet behandlingsopplegg. Kjenner at jeg klarer å få et ørlite håp om ulike ting å prøve i det minste nå. Men er langt i fra der at jeg tror på egne fødte barn 





Når ønske om barn er størst i verden er en nyttig brosjyre å lese!

8 kommentarer:

Lagmatenselv sa...

Huff vennen :(

Jeg prøvde å google litt om det med kromosomfeil her om dagen, men fant ikke så veldig mye info egentlig.

Jeg har helt klart troa på det private når det gjelder slike problemer som dere har og syns det er veldig bra at du ikke har mista håpet helt!

Har dere tenkt noe på donor da? Enten egg eller sæd mtp hva det er som feiler?

Vet ikke om det kun er kombinasjonen deres egg og sperm som gjør at det blir krøll. Det skjer jo hos noen faktisk (men så kan de fint få klaff med andres egg eller sperm så det feiler dem ingenting. BAre akkurat matchen man har gjør det umulig).

Føler nesten at det har vært enklere for oss psykisk sett. Vi hadde jo ikke noe håp så det var liksom ikke noe å prøve på.

Men må si at jeg nå som gravid med faktisk en annen manns barn har det helt fantastisk. Kåre er fantastisk og det føles virkelig som om det er våres barn. Tenker veldig lite på det med donor faktisk og glemmer det faktisk innimellom og tror det er Kåre sine.

Donor er jo ikke for alle, men hvis man kan gå gravid så tror jeg man føler mer at det er ens egne barn hele veien og man får ta del i hele prosessen som man normalt ville fått.

Jeg tenkte jo tanken på å bruke donoregg siden jeg ikke fikk til å løsne egg i starten og tenkte at så lenge jeg går gravid og føder barnet så vil det føles mer som mitt selv om det biologisk ikke er mitt.

Nå er jo barna biologisk mine, men ikke Kåre sine og det er ikke noe problem for oss.

Selvsagt, man er helt helt nødt til å være HELT sikker begge to på at dette er det riktige å gjøre fremfor adopsjon, men for å være ærlig så orket jeg ikke tanken på å stå fire år i kø for å få et barn. Det tror jeg rett og slett ikke psyken min hadde taklet.

Håper virkelig dere finner en privat klinikk i Norge eller utlandet som har erfaring med det problemet dere har og som klarer å lage biologiske barn til dere altså.

Huff, får så utrolig vondt av deg og vet så godt hvordan det savnet føles :klemme:

Ufrivillig barnløs sa...

Tusen takk for mange gode ord. Vi kommer ikke til å bruke donor, det bestemte vi oss for lenge siden om. Men er kjempe fantastisk at det går så ba for dere vedr. det :)

*klem*

Lagmatenselv sa...

Håper ikke du oppfattet det som at dere "MÅÅÅÅ" bruke donor altså!

Ville bare dele =)

Og veldig fint at dere i hvert fall har tenkt på det og funnet ut hva dere syns om saken så blir det mindre å tenke på og beslutte etter hvert.

Håper virkelig at en privatklinikk klarer å hjelpe dere. De har jo ofte tilgang på mer ting og metoder enn de offentlige.

Stoor klem!

Fru Irene, ho pene sa...

Uff, så trist da. Føler med dere - selv om jeg selvsagt ikke kan forstå helt hvordan det er. Tenker på dere og har lurt på hvordan det har gått/går.

*Knepper hender*

Fortsatt lykke til, godt du bevarer litt av håpet! *klem*

Ufrivillig barnløs sa...

Adel: Nei oppfattet det langt i fra slik. Vi bare har valgt at det ikke var et alternativ for oss. Men setter pris på at du deler deres opplevelser av det hele :)

Fru Irene, ho pene: Takk for alle tanker :)

Taran sa...

Håper også at en privat klinikk kan hjelpe dere *klemmer på*
Da vi ikke fikk mer hjelp i det offentlige, sendte jeg mail til Hausken og mange klinikker i Danmark, skrev ned hva det offentlige hadde gjort, medisinnavn og doser og hva resultatene ble..... ALLE svarte at det var medisinene som var feil, og at det var store sjanser for at vi skulle klare det med annen hjelp!
Kanskje, kanskje er det sånn for dere også? Uansett så er det en god følelse å vite at man ikke MÅ gi opp, men at det fortsatt er en sjanse - uansett hvor liten den sjansen er, så hjelper det å vite det, sånn føler jeg det ihvertfall :)

Fru Irene, ho pene sa...

Hei...!

Har dere fått kontakt med privat klinikk? Tenker på dere og føler virkelig med dere. Håper dere finner noen som kan hjelpe dere, slik at det klaffer snart!

Masse lykke til...!

Beate sa...

Hei! Har sjekket bloggen din i over et år nå, og håper hver gang det skal komme en oppdatering. Tenker ofte på hvordan det går med dere... Hilsen Beate