Ingenting går vår vei

I dag er jeg på CD 34 og TR er ikke kommet. Jeg skjønner ikke hva som skjer med kroppen. Den er kanskje ustabil da den alltid kommer mellom cd 29-33, men den trengre vel for h%&*# ikke å gå over det 

Ringte Sykehuset for å høre om vi i det hle kunne rekke et forsøk denne syklusen. Det fikk vi ikke  Så da gikk dette også i vasken! Jeg ble så nedfor etter den beskjeden at jeg begynte å gråte som bare det på jobb. Snek meg ut bakveien og sendete sjefen en sms om at jeg måtte gå hjem, orket ikke treffe noen for det bare strømmet ut tårer. Og det har det egentlig gjort siden. Kjenner jeg er så sykt skuffet!

Får negative tanker. Vi er jo blant de uheldige som ikke får det til innen 1 år, ikke med pergo, så hva i all verden er det av grunner til at vi skal klare det nå?! Alt går jo i mot oss de siste tre årene.

Sett fokus på ufrivilligbarnløshet

På TV2 nyhetene i går sendte de et innslag om ivf. Nesten 15 % av de parene som prøver å lage barn må bruke ivf.  Håper dere vil se på det :)

Behandlingsopplegg

Da gikk vi for IVF/ICSI. Vi sterter neste syklus og er satt på følgende opplegg:


Puregon 125 fra cd 3 til 9 = 7 dager
Orgalutran fra cd 6-9 = 4 dager
Ovitrelle etter ultralyd.
Cyclogest etter innsetting. 


Er en vansklig og spennende tid vi har i møte :o)

En super blogg

Jeg har brukt en del ord i mine innlegg som kanskje ikke er så kjent for alle. Jeg er ikke så god på beskrivelser av de ulike tingene selv. Så jeg ønsker å dele en blogg med dere Fra to til en familie som tar opp mye bra.

For dere som er litt intresserte står det her om forskjellen på forsøkene jeg har nevnt vi har fått tilbud om, og her står det om hvordan et forsøk foregår.

Forsamtalen

Nå har det gått noen dager, og vi har fått bearbeidet ting som ble sagt. Har vært noen grusomme dager, og jeg har ikke orket skrive om det før nå! Men her kommer utpøsingen min:

Mandag 25. januar satt vi snuta mot sykehuset. Mannen har lite troen på AIH. Vi har lenge følt at IVF ikke er noe for oss og hadde heller tenkt adopsjon hvis AIH ikke virket. Men så er vi bare 23,5 år = lenge til vi i det hele tatt kan sette oss i adopsjonskøen!

Mannen leverer en prøve til laben. Vi blir møtt av en overlege. Han sier at det er lite sansynlig at AIH vil hjelpe noe mer enn vanlig sex med pergo. Men sier vi får lov å prøve det. Vi skal ringe inn neste mens og jeg blir satt på 300 IE Puregon - 50 per dag. Får opplæring og snakker en del rundt det. Sykepleieren er veldig koslig med oss, men har noen dumme kommentarer som jeg ikke liker som "dere er så unge" og "dette kommer til å gå så bra". Vi skal til å gå, men vi har ikke fått svar på mannens prøve. Vi velger derfor å vente litt. Da sykepleieren får papiret fra laben ser vi på ansiktet hennes at det ikke var bra nyheter, vi får beskjed om å gå inn igjen på samtalerommet å vente på legen. Mannens prøver er ikke bra. De har redusert beveglighet, men normalt i antall. Han sa at bevegligheten burde være 50%, mannen sine var 30 %. Det burde være 30 % høy beveglige, mens mannen hadde 10%. Legen anbefalte oss enten ICSI eller IVF. Han ville gjerne prøve begge deler. Han viste at vi ikke ønsket dette på nåværende tidspunkt. Vi får lov å prøve en runde med AIH, selv om det er sykt små sjaner for at det skal fungere. Legen ville gi oss det slik at vi kunne "modnes" på tanken på det andre og se hvordan jeg reagerer på medisinen. Vi får tilbud om å gjøre små IVF - det vil si bare befrukte to egg å sette inn beggene. Men det er jo ikke så gode odds på dette da mange egg faller fra før innsetting.

For oss ble dette et tøft salg da IVF ikke har vært det vi har følt passet oss personlig. Skal ikke gå inn på dette her. Vi har nå tenkt, grått og tenkt enda mer. Og tror vi skal gå for et forsøk med ISCI og IVF - tror vi - kanskje - får se  Det positive med denne nesten avgjørelsen vår er at jeg ser at min mann har mer håp. Han gikk fra "tror ikke dette hjelper" til "nå går det jo kanskje".

Men tror vi prøver oss en runde med AIH først - men skjønner egentlig ikke hvorfor!

Video

Denne er rørende og virkelig verdt å se!

Julekort

Det er ingen tvil om at jula nærmer seg. Det har haglet inn med julekort. Mine julekort har i år havnet i ei skuff - jeg orker ikke se på de. Jeg syns ei venninne på snartgravid.com sa det utrolig bra, og har fått lov til å sitere henne her:

I år vil jeg ha julekort der dere skriver om hvordan dere har det, hvordan livet går, hva dere har tenkt å gjøre i jula. Jeg vil spesielt høre dere fortelle om noe ekstra morsomt dere har opplevd i år, eller noe ekstra vanskelig. Kanskje kan jeg være der for dere, i både det morsomme, og det vanskelige.

Jeg kan også tenke meg at dere inviterte meg på en liten fest, eller en liten sammenkomst, gjerne både før jul, i romjula, og særlig etter nyttår. Jeg trenger ikke treretters middag eller å ankomme en nyskurt villa med misteltorn over alle dører. Jeg tar til takke med en kopp kaffe og at jeg kan få ta meg en filtersigarett på verandaen din.

Julekortet dere sender, kan gjerne være et normalt dobbeltsidig kort, med bilde av norsk vinter, eller litt mer flashy Hollywood-Coca Cola-jul med Santa Claus eplekjekk og mett, smilende i sitt julepølseskinnstrange julerøde antrekk.

Hvis dette er vanskelig, tar jeg gjerne i mot et enkelt kort. Dere kan gjerne sende de gratis julekortene som kommer fra Røde Kors. Skriv kort og greit noe som dere husker at vi gjorde sammen i 2009, og ønsk meg en god jul. Det holder.

Jeg vil IKKE ha julekort med bilder av ungene deres på, der de sitter oppstashet med julenisser, juledrakter, med og uten Rudolf på fanget, ved peisen, ved snømannen, i snøen, på ski, fra Thailand i sommer, unger med ballonger, unger med snørr, unger uten hår, unger med masse hår, blide unger, sinte unger, unger med solbriller, lillesøster på storebrors fang med mellombror stående som en speider ved siden av, storesøster som koser med attpåklatten av en lillebror, og lillebror har julenisselue på, søstre i like bunader, brødre med Sabeltannutstyr.
De er så søte alle sammen. Ingen fare. Men jeg trenger ikke å se dem på julekortene deres, virkelig ikke.

Neida, ikke noe bry for min del, jeg tar til takke med de doble julekortene jeg, med naturmotiver, eller andre juleaktige motiver, evt. enkle Røde Kors-julekort, der dere skriver noe hyggelig om dere, noe hyggelig til meg. Da hadde jeg blitt ordentlig glad.

Tusen takk

.

Da vil jeg ønske dere alle ei riktig god jul og et fantastisk nytt år!

Tredje søndag i advent

Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede
Det står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede

Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede
De står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede

Så tenner vi tre lys i kveld, for lengsel, håp og glede
De står og skinner for seg selv og oss som er tilstede
Så tenner vi tre lys i kveld for lengsel, håp og glede

Syns der tredje verset sier mye om hverdagen vår.

Vi har en helt utrolig lengsel, jula blir egentlig en grusom høytid for oss.

Men midt oppe i det hele har vi jo et håp - håpet om å en gang ha et barn!

Lap er overstått...

Hadde time kl 07.30, men det dro litt ut. Jeg skulle ha vært først inn på operasjonen ,men min sykepleier var litt treg så jeg ble nr to. Tror hun som kom inn før meg skulle ha en utskrapning.

Det jeg ikke likte var at de skilte meg og mannen, han fikk ikke komme inn på sengeposten med meg mens jeg ventet på tur, og det var en støtte jeg trengte. Jeg ble trillet ned til operasjonen ca 09.30. Narkoselegen sa :nå får du sovemedisin, det stikker nok litt i armen. Ta noen store pust." Og borte vekk var jeg, det este jeg husker er noen store smerter. De sa jeg hadde litt vondt og ble gitt smertestillende før jeg ble trillet til intevsiven. Der ble jeg liggende et par timer for å våkne opp. Merket at jeg nok var kvikkere enn andre der og ville virkelig ha mat. Fikk smertestillende et par ganger før jeg ble trillet opp på sengeposten igjen. Der fikk jeg endelig treffe mannen igjen. Måtte ligge litt lenger enn ønsket da jeg hadde blødninger.

Selve operasjonen gikk fint, alt var åpent og fint. De tok en ekstra utskylling fikk jeg beskjed om, hva enn det betyr.

Etter hjemkomst har jeg slete litt med disse berømte luftsmertene etter gassen de løftet buken min med. Kjenner det mye opp i høyre skulder og kravebeinet.

Det nærmer seg...

...lap og jeg er så nervøs for det. Jeg har aldri vært innlagt på sykehus. Og forbinder nok sykehus med død. Hele tanken med å bli dopet ned å forsvinne bort er skummel. I tillegg har jeg barndomstraumer ang sprøyter. Så hver gang jeg skal ta en sprøyte kaver jeg meg noe sykt opp - lege eller tannlege - det betyr ikke noe! Her i sommer besvimte jeg jo når jeg tok blodprøve. Syns det er flaut, men rett og slett ikke noe jeg kontrolerer. Men det går jo alltid bra på grunn av at det er jo for så kort tid, men å ligge i den senga å vente på det må være helt grusomt - for det er venting på sprøyta som er gale, i det den er satt slapper jeg av, kan til og med se på det da :roll:

Nei tror det er hele opplegget rundt det rett og slett! Er så kipt, vanskelig for å sove - da det dukker opp. Og drømer om det. Heldigvis er det ikke mange dager igjen med venting.

Håper jeg er blant de heldige som ikke får for mange komplikasjoner etterpå, men at jeg føler meg frisk og rask. Jeg håpte å få bakt et par sorter med julekaker i sykemeldingen!

Vil takke dere alle for de gode tilbakemeldingene på forumene - deres støtte betyr utrolig mye!