Jeg har ikke tålt å se barn nesten. Gråt på legekontoret pga en far holdt på en liten gutt som satt å små sang. Gråt på vei inn til jobb da jeg høret en liten gutt ringe til mamman sin å si han hadde vært hos tannlegen. Ja jeg tåler rett og slett lite før tårene kommer.
Jeg var helt uten håp om biologiske barn etter praten med sykehuset for et par uker siden. De sa de kunne lite om det problemet de har med oss, det finnes ikke forskning på det. Det gjorde at vi følete at vi aldri kunne få barn. Men vi har bestemt oss for å søke råd hos en privat klinikk vedr. problemet vårt. Vi håper de kan komme med et råd om et annet behandlingsopplegg. Kjenner at jeg klarer å få et ørlite håp om ulike ting å prøve i det minste nå. Men er langt i fra der at jeg tror på egne fødte barn
Når ønske om barn er størst i verden er en nyttig brosjyre å lese!
